Kryssordets historie

Ingen vet med sikkerhet hvem som oppfant kryssordet. Allerede på 1800-tallet fantes enkle kryssordlignende oppgaver i Storbritannia, men den engelske journalisten Arthur Wynne regnes som opphavsmannen til det moderne kryssordet.

Wynne emigrerte til USA i 1891 og fikk etter hvert jobb i avisen The New York World. Like før jul i 1913 ønsket han å tilføre avisens «småplukk»-side noe nytt. Resultatet ble et diamantformet diagram med et åpent felt i midten, der ordene ble plassert vannrett og loddrett, og enkelte ruter nummerert. Den 21. desember 1913 sto så verdens første "moderne" kryssord på trykk.

Den nye oppgaven ble en øyeblikkelig suksess. Ikke lenge etter ble det diamantformede oppsettet erstattet av det rektangulære formatet vi kjenner i dag, hovedsakelig etter ønske fra leserne. Samtidig vokste det frem et sett med regler og prinsipper for hvordan kryssord skulle konstrueres. Mange av disse gjelder fortsatt, mens andre etter hvert er blitt myket opp eller forlatt. I mer enn ti år var The New York World den eneste amerikanske avisen som publiserte kryssord.

I 1920 ble Margaret Petherbridge ansatt som sekretær i avisen. En av hennes viktigste oppgaver var å korrekturlese kryssordene før publisering. Hun ble raskt fascinert av oppgavetypen, og i 1924 ble hun engasjert som konsulent for Crossword Puzzle Book, utgitt av Richard Simon og Lincoln Schuster.

Historien har også en liten kuriositet: Forleggerne ønsket ikke å ha navnene sine på den første utgaven fordi de fryktet at boken ville bli en fiasko. Det motsatte skjedde. Crossword Puzzle Book ble en kjempesuksess og bidro sterkt til å etablere Simon & Schuster som et av USAs mest anerkjente forlag.

I 1926 giftet Margaret Petherbridge seg med John Farrar, som senere ble redaktør i The New York Times. Under navnet Margaret Farrar ble hun avisens første kryssordredaktør, en stilling hun hadde frem til hun pensjonerte seg i 1969. Året etter utga Simon & Schuster Crossword Puzzle Book Number 100, redigert og satt i system – som de 99 foregående – av Margaret Farrar.